Nyhetsbrev fra Glittertind, 27. mars 2023
av Bjørn Sondre Saltvik, Marie Skonseng og Aron Solheim
HR-2023-534-A | Høyesterett med prinsipiell avklaring knyttet til retten til å iverksette defensiv forsering
1 Innledning
16. februar 2023 behandlet Høyesterett en entreprisetvist mellom en totalentreprenør og en totalunderentreprenør tilknyttet et byggeprosjekt i Oslo, Slemdal skole. Problemstillingen forelagt Høyesterett var hvorvidt antatte kostnader til ineffektiv drift som følge av forsering, skal inngå i beregningen av om «vederlaget for forseringen må antas å ville overstige den dagmulkten som ville ha påløpt hvis totalentreprenørens avslag var berettiget og forsering ikke ble iverksatt, tillagt 30 %», etter NS 8417 punkt 33.8. I tillegg ble det fra prosessfullmektigene lagt opp til at Høyesterett skulle ta stilling til hva som er konsekvensen av at anslag over forseringskostnadene overskred begrensningen i punkt 33.8.
Ankende part i saken var Backe Stor-Oslo AS (totalentreprenør/TE/Backe) og ankemotparten var Elektro-Kontakten AS (totalunderentreprenør/TUE/EK). Glittertind-advokat Nils-Henrik Pettersson representerte Backe i Høyesterett.
Fredag 24. mars 2023 avsa Høyesterett dom i saken (HR-2023-534-A) under dissens 3-2. Høyesteretts flertall fastslo i avsnitt 71 – i tråd med Backes anførsler – at:
Mitt syn er etter dette at begrepet «vederlaget for forseringen» i NS 8417 punkt 33.8 skal forstås slik at det også omfatter kostnader som følge av ineffektiv drift så langt disse er en følge av forseringen.
Av premissene i avsnitt 58 fremgår det videre følgende:
Etter mitt syn er det ut fra ordlyden mest naturlig å forstå dette begrepet slik at det omfatter et estimat over det samlede tilleggsvederlaget som totalunderentreprenøren vil ha krav på som følge av forseringen. Ordlyden gir i seg selv ikke holdepunkter for å holde utenfor enkelte deler av de totale merkostnadene som oppstår.
På bakgrunn av ovenstående opphevet Høyesterett lagmannsrettens dom knyttet til bl.a. TUEs krav om kompensasjon for forsering og plunder og heft, og saken er henvist til ny behandling i lagmannsretten. Høyesterett overlot til lagmannsretten å ta stilling til konsekvensen av at TUEs anslag over forseringskostnadene overskred begrensningen i punkt 33.8, til tross for at begge parter prosederte på dette (avsnitt 73-74).
2 Kort om sakens bakgrunn
Ankesaken knyttet seg til et prosjekt om nybygg og rehabilitering av Slemdal skole som ligger i bydel Vestre Aker i Oslo kommune. Kontrakten mellom partene var en fastpriskontrakt basert på NS 8417, og kontraktssummen var på kr 31 207 330 inkl. mva. EK var kontrahert av Backe som totalunderentreprenør for elektro- og svakstrømleveransen.
Prosjektet omfattet i hovedsak tre bygg, med et totalt areal på ca. 10 400 m2, hvor ca. 6 600 m2 bestod av nybygg og ca. 3800 m2 var rehabiliteringsarealer. Det var altså et sammensatt og omfattende byggeprosjekt. Det oppstod etter hvert forsinkelser i prosjektet, og TUE iverksatte etter hvert en defensiv forsering fra august 2019 til mars 2020. Totalt krevet underentreprenøren dekket over 10 millioner kroner i forseringskostnader og kostnader til ineffektive drift. Backe var ikke enig i at det var grunnlag for å kreve disse kostnadene, blant annet ettersom man bestred at EK hadde et berettiget krav på fristforlengelse og fordi terskelen i NS 8417 punkt 33.8 var overskredet med solid margin.
For de tidligere instanser gjaldt tvisten en rekke entrepriserettslige problemstillinger, men i saken for Høyesterett var det utelukkende lagmannsrettens rettsanvendelse knyttet til den beregningen av forseringsvederlaget som skal gjøres etter NS 8417 punkt 33.8 som var gjenstand for behandling.
3 Nærmere om problemstillingen og Høyesteretts vurderinger
Det er lang tradisjon for at standardkontraktene innenfor entrepriseretten gir entreprenørene, under gitte vilkår, rett til å foreta defensiv forsering. Med defensiv forsering menes forsering som entreprenøren iverksetter på eget initiativ for å innhente en oppstått forsinkelse, før det er avklart hvem av partene som har risikoen for forsinkelsen. Bakgrunnen for unntaksreglene om defensiv forsering er at entreprenørene skal ha mulighet til å foreta grep i prosjektgjennomføringen for å unngå å komme i en mulig dagmulktssituasjon. Defensiv forsering står i motsetning til bestilt forsering, der sistnevnte er forsering av arbeidene bestilt av oppdragsgiver ved endringsordre.
Bestemmelsen om forsering ved uberettiget avslag på krav om fristforlengelse (defensiv forsering), er inntatt i NS 8417 punkt 33.8 og har følgende ordlyd:
Hvis totalentreprenøren helt eller delvis avslår et berettiget krav på fristforlengelse, kan TUE velge å anse avslaget som et pålegg om forsering gitt ved endringsordre. TUE har ikke en slik valgrett dersom vederlaget for forseringen må antas å ville overstige den dagmulkten som ville ha påløpt hvis totalentreprenørens avslag var berettiget og forsering ikke ble iverksatt, tillagt 30%.
Før forsering etter første ledd iverktsettes, skal totalentreprenøren varsles med angivelse av hva forseringen antas å ville koste.
Problemstillingen forelagt Høyesterett var knyttet til det nærmere innholdet i formuleringen «vederlaget for forseringen». Backes synspunkt var at ordlyden omfattet alle kostnadselementer EK antok at forseringen ville medføre, herunder forutsatte kostnader knyttet til ineffektiv drift som forårsakes av forseringen. Hvis Backes synspunkt var riktig, innebar det at de antatte forseringskostnadene i saken ville oversige et eventuelt dagmulktskrav tillagt 30 %. Etter punkt 33.8 har TUE da ikke rett til å velge å anse avslaget på fristforlengelse som et pålegg om forsering (defensiv forsering), og forseringskravet vil etter ordlyden være uberettiget.
EK anførte at et krav om dekning av kostnader som følge av ineffektiv drift utgjør et selvstendig krav som ikke skal inngå i beregningen av «vederlaget for forseringen», noe lagmannsretten hadde gitt dem medhold i.
Både Høyesteretts flertall og mindretall legger til grunn at bestemmelsens ordlyd tilsier at alle kostnader som er en følge av forseringen omfattes (hhv. avsnitt 58 og 82). Etter en grundig drøftelse, der særlig bestemmelsens ordlyd og formål vektlegges (avsnitt 57-60), konkluderer flertallet med at «begrepet «vederlaget for forseringen» i NS 8417 punkt 33.8 skal forstås slik at det også omfatter kostnader som følge av ineffektiv drift så langt disse er en følge av forseringen». Mindretallet fant «avgjørelsen vanskelig» og kom etter en «samlet vurdering» til motsatt konklusjon (avsnitt 91).
Høyesterett tok ikke stilling til hva som er konsekvensene av at TUEs anslag over forseringskostnadene er større enn kostnadstaket i NS 8417 punkt 33.8. Denne vurderingen er overlatt til lagmannsretten (avsnitt 73-74).
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett følgende dom (dissens 3-2):
- Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, 2 og 7, oppheves.
- Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke
4 Glittertinds synspunkter
4.1 Vårt syn på avgjørelsen (flertallets votum)
Glittertind mener i korte trekk at avgjørelsen er korrekt og i tråd med hva som tidligere er blitt lagt til grunn i bransjen ved anvendelse av bestemmelsene om defensiv forsering.
Bestemmelsens ordlyd, «vederlaget for forseringen», taler med tyngde i retning av at alle kostnader som antas å ville påløpe som følge av forsering, skal medtas i TUEs estimat. Det er sikker rett at forsering skal håndteres som et endringsarbeid, og TUE har ved gjennomført forsering i utgangspunktet krav på vederlag for alle kostnadselementer forseringen har påført ham. Dette vil også inkludere vederlagsjustering for redusert produktivitet/ineffektiv drift som oppstår som følge av forseringen. Det er ingen holdepunkter i ordlyden eller bestemmelsens formål for at enkelte kostnadselementer skal holdes utenfor beregningsgrunnlaget. Det er en kjensgjerning at forseringskostnader regulært består i nettopp nedsatt produktivitet/ineffektiv drift.
Bestemmelsens formål og reelle hensyn trekker etter vår oppfatning også i retning av at kostnader som følge av ineffektiv drift skal inngå i beregningen av det antatte forseringsvederlaget. Reglene om defensiv forsering utgjør tross alt et unntak fra hovedregelen om at entreprenøren ikke kan igangsette arbeid for byggherrens regning uten at det foreligger en bestilling. Standardkontraktenes unntaksbestemmelser om defensiv forsering nyanserer dette utgangspunktet, men under klare begrensninger – TUEs rett til å ensidig iverksette en (defensiv) forsering på TEs regning, er begrenset til de tilfeller der de økonomiske konsekvensene ikke vil overstige den dagmulkt som ellers ville påløpt, tillagt 30%. Begrensningen er velbegrunnet, blant annet i hensynet til å opprettholde en rimelig balanse og forutsigbarhet i kontraktsforholdet. Dersom enkelte kostnadselementer som følge av at TUE ensidig iverksetter forsering skulle holdes utenfor, ville dette medføre liten grad av forutberegnelighet og kontroll for TE, ved at det ville vært umulig å forutse hvilke kostnader TUE ensidig og uten bestilling, ville kunne påføre TE. Forholdsmessighetsbegrensningen i bestemmelsene om defensiv forsering ville med andre ord fått liten eller ingen reell betydning dersom ankemotpartens og mindretallets forståelse ble lagt til grunn.
På bakgrunn av ovenstående, er flertallets votum etter vår oppfatning korrekt og velbegrunnet.
4.2 Kommentarer til mindretallets votum
Mindretallets votum (avsnitt 81-91) bærer etter vår oppfatning preg av flere misforståelser. Som eksempel er det en klar misforståelse når mindretallet i avsnitt 83-85 viser til HR-2019-1225-A («HAB-dommen») og vektlegger de «spesielle bevisproblemene» som gjelder ved håndteringen av plunder- og heftkrav. Som flertallet helt korrekt påpeker gjaldt HR-2019-1225-A «helt andre spørsmål» (avsnitt 66).
Det er i denne sammenheng grunn til å understreke at begrensningen i NS 8417 punkt 33.8 og spørsmålet som Høyesterett skulle ta stilling til, knytter seg til TUEs anslag i forkant av forseringen – ikke de faktiske forseringskostnadene. Normalt vil bevisspørsmålet i denne sammenheng hovedsakelig knytte seg til om kostnadsestimatet var forsvarlig, noe som normalt ikke gir noen særlige bevisproblemer.
Et annet eksempel er når mindretallet i avsnitt 83 uriktig legger til grunn at ineffektiv drift som følge av forseringen er «avledete konsekvenser» som TE svarer for. Ineffektiv drift som følge av forsering er imidlertid en direkte konsekvens av forseringen – ikke en avledet konsekvens. Det blir derfor galt når mindretallet synes å sette likhetstegn mellom såkalte plunder- og heft krav som behandles etter NS 8417 punkt 34.1.3 annet ledd, og ethvert annet krav om kompensasjon for ineffektiv drift. Mindretallet synes ikke å være bevisst på forskjellen mellom de ulike kravtypenes årsak på den ene siden, og kravtypenes konsekvens på den andre. Både forseringskrav og plunder- og heftkrav består regelmessig av kostnader til ineffektiv drift som en konsekvens, men årsakene til den ineffektive driften er ulik.
Mens et forseringskrav under punkt 33.8 knytter seg til de direkte konsekvensene – herunder ineffektiv drift – som har sin årsak i forseringen som ett enkeltstående forhold, så består plunder- og heftkrav i de avledete konsekvensene i form av «nedsatt produktivitet» (ineffektiv drift) eller «forstyrrelser» på «annet arbeid», jf. punkt 34.1.3 annet ledd. Årsaken til plunder- og heftkrav, vil regelmessig være samvirke mellom flere enkeltstående forhold. De direkte kostnadene ved hvert enkelt endringsforhold – slik som f.eks. forsering – må imidlertid kreves dekket gjennom enkeltstående endringskrav. Det er kun de avledede konsekvensene på annet arbeid som omfattes av NS 8417 punkt 34.1.3 andre ledd. Det var kun sistnevnte som var gjenstand for Høyesteretts behandling i HR-2019-1225-A.
Som en siste kommentar til mindretallets votum, nevnes det at det fremstår uklart hvilke elementer som inngår i mindretallets samlede vurdering og hvordan de har vektet de ulike hensynene (avsnitt 91). Det er bemerkelsesverdig at mindretallet innfortolker en begrensing i hvilke kostnader som skal medtas i kostnadsestimatet etter punkt 33.8, til tross for at dette strider med den naturlige objektive forståelsen av standardbestemmelsens ordlyd, som underbygges av bestemmelsens bærende formål.
4.3 Konsekvensen av at terskelen overskrides
Høyesterett tok som nevnt ikke stilling til hva som er konsekvensen av at terskelen i punkt 33.8 overskrides. For Høyesterett ble det skissert tre ulike løsninger når det gjelder konsekvensene av at terskelen i punkt 33.8 overskrides. Terskelen kan forstås som en:
- Bortfallsregel – TUE kan ikke kreve kostnader som følge av forseringen overhodet
- Berikelsesregel – kostnadene som kan kreves, tilsvarer de kostnader TUE ville hatt krav på i det hypotetiske tilfellet der forseringen ikke ble iverksatt, dvs. kompensasjon for rigg- og drift m.v. i forlenget byggetid, eller
- Begrensningsregel – kostnadene som kan kreves dekket er begrenset til dagmulkten som ellers ville påløpt, tillagt 30 %.
Dette er et spørsmål som i liten grad er behandlet i underrettspraksis og juridisk teori. Det vil bli interessant å se hvilken løsning lagmannsretten faller ned på i foreliggende sak.
Bjørn Sondre Saltvik
Marie Skonseng
Glittertind
Kate Sade