Nyhetsbrev fra Glittertind, 25. april 2023
av Marie Skonseng og Asbjørn Lyséll Dølvik

«Søksmålsfristen» i NS-standardene – Høyesterett med viktig avklaring

1   Innledning

I tidligere instanser har både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett kommet til at selv om NS-standardenes frist for å iverksette «ordinær rettergang» er rettidig avbrutt ved forliksklage, vil det etter tvisteloven § 18-3 tredje ledd være nødvendig å følge opp med stevning til tingretten innen 3 måneder etter at forliksrådet har innstilt saken for å unngå at kravet likevel tapes.

Nå har Høyesterett sagt sitt. Det er ettårsfristen i tvisteloven § 18-3 annet ledd som gjelder for slik oppfølging. Heldigvis.

Høysteretts dom, avsagt 25. april 2023 (HR-2023-766-A), gjelder tvist om sluttoppgjør etter totalentreprisestandarden NS 8407, men vil få tilsvarende betydning for alle NS-standarder som inneholder en søksmålsfrist.

2   Sakens bakgrunn

I desember 2017 inngikk totalentreprenør KF Entreprenør AS og byggherre Oslo kommune Omsorgsbygg KF kontrakt om totalentreprise for refundamentering og rehabilitering av Grønland barnehage i Nordbygata 1 i Oslo. For kontrakten gjaldt NS 8407.

Etter NS 8407 pkt. 35.2 første ledd bokstav b må totalentreprenøren, ved avslag fra byggherren på et varsel eller krav om vederlagsjustering eller fristforlengelse, ta de «nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang eller voldgift etter reglene i 50.4, senest åtte måneder etter overtakelsen av hele kontraktsgjenstanden, med mindre partene blir enige om en lengre frist». Overholdes ikke denne fristen, taper totalentreprenøren sitt krav mot byggherren, jf. pkt. 35.2 andre ledd.

Partene hadde avtalt at 8-måneders fristen utløp 26. mai 2020. Entreprenøren tok ut forliksklage 24. april 2020, dvs. innen utløpet av fristen. Forliksrådet i Oslo innstilte saken 22. juni 2020. At forliksrådet «innstiller saken» innebærer at det ikke fattes noen realitetsavgjørelse, typisk fordi forliksrådet anser entreprisetvister uegnet for behandling i forliksrådet. Stevning for Oslo tingrett ble dernest tatt ut 22. desember 2020, dvs. 6 måneder etter innstillingen i forliksrådet.  Byggherren anførte at dette var for sent, og at entreprenørens krav derfor var tapt.

3   Høyesteretts vurdering

Høyesterett mener, som lagmannsretten, at det ikke er tilstrekkelig å ha tatt ut forliksklage når saken blir innstilt i forliksrådet:

(62) Det første spørsmålet saka reiser er om det etter NS 8407 punkt 35.2 bokstav b var tilstrekkeleg at entreprenøren sendte forliksklage innan den avtalte fristen, eller om klagen måtte følgjast opp med vidare skritt for at krava ikkje skulle gå tapt.

(75) Kort samanfatta har eg […] kome til at sjølv om ordlyden ikkje er eintydig, tilseier forhistoria, føremålet bak reglane og praksis i bransjen at det ikkje var nok å senda forliksklage innan fristen i punkt 35.2 bokstav b for å behalda dei omtvista endringsordrekrava

Høyesteretts vurdering er altså at for å oppfylle NS 8407 sitt krav om «nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang», må entreprenøren følge opp en innstilt forliksklage med å ta ut stevning.

De neste og avgjørende spørsmålet blir da hvilken frist som gjelder for å følge opp forliksrådets avgjørelse og ta ut stevning for tingretten. Høyesterett legger uten videre til grunn at dette spørsmålet reguleres enten av tvistelovens av § 18-3 annet ledd – som oppstiller en ettårsfrist – eller av § 18-3 tredje ledd – som oppstiller en tre måneders frist.

Høyesterett foretar først en tolkning av § 18-3 annet ledd (ettårsfristen), og kommer til at denne bestemmelsen «berre omfattar reglar som etter sitt innhald er foreldingsreglar medan søksmålsfristar fell utanfor».

En skulle da kanskje intuitivt tenke at fristen i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b, som i bransjen gjerne omtales som en søksmålsfrist, «fell utanfor», men det er ikke Høyesterett enig i:

(93) Ordlyden i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b er at entreprenøren «taper» kravet sitt mot byggherren ved overskriding av fristen. Det talar klårt for at meininga har vore å etablera ein materiell foreldingsfrist. […] Når verknaden er så klårt formulert som her har det lita vekt at omgrepet forelding ikkje er nytta i teksten i kontrakten eller i overskrifter, […].

(99) Eg har etter dette kome til at fristen i punkt 35.2 bokstav b etter sitt innhald må reknast som ein lovleg avtalt materiell foreldingsfrist. Regelen har kjenneteikna til ein materiell foreldingsregel, og både ordlyden og systematikken i standardkontrakten elles tilseier at den er ein foreldingsregel. Det same gjer forhistoria til kontrakten og praktiseringa av den.

(100) Oppsummert har eg då kome til at punkt 35.2 bokstav b i NS 8407 er omfatta av tvistelova § 18-3 andre ledd.

Selv om ettårsfristen i tvisteloven § 18-3 annet ledd ikke omfatter søksmålsfrister, kommer altså Høyesterett til at fristen i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b likevel er omfattet av bestemmelsen, idet Høyesterett peker på at NS’ens frist i realiteten er en materiell foreldelsesfrist.

Dernest avviser Høyesterett i ett enkeltstående avsnitt at tvisteloven § 18-3 tredje ledd (3-månedersfristen) kommer til anvendelse:

(101) Slik regelen i tvistelova § 18-3 er formulert, er det klårt at tilfelle som er regulert i andre ledd ikkje vil vera omfatta av tredje ledd. Andre ledd er ein spesialregel for tilhøve der forliksrådet innstiller ei sak, og der forelding er avbrote av forliksklagen. Tredje ledd er negativt definert i høve til andre ledd og gjeld alle andre tilhøve der ei sak «avvises eller ellers ender uten dom, og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette». Det følgjer av dette at den kortare fristen på tre månader for å oppretthalda lovfesta verknader av søksmålet, ikkje kjem til bruk i denne saka. Det er då ikkje naudsynt for meg å gå nærare inn på vilkåra i tredje ledd.

Ettersom stevning for Oslo tingrett i den konkrete saken ble tatt ut innenfor fristen på ett år som følger av tvistelovens § 18-3 annet ledd, ble Høyesteretts konklusjon etter dette at entreprenørens krav ikke var tapt. Dette i motsetning til hva byggherren hadde hevdet og fått medhold i av tingrett og lagmannsrett. Saken sendes dermed tilbake til lagmannsretten for fornyet behandling, med den føring at kravene ikke er tapt under NS 8407 punkt 35.2.

4   Glittertind synspunkter

Dommen fra Høyesterett innebærer en etterlengtet avklaring av et sett med fristregler som mange entrepriseadvokater har mistet nattesøvnen over i årenes løp.

En ettårsfrist fra innstillingsdato er enkel å huske og å praktisere, og gir også et rimelig tidsperspektiv på den videre oppfølging i rettssystemet.  Ofte blir minimumsversjoner av forliksklager sendt inn underveis i prosjektgjennomføringen for å avbryte løpende (suksessiv) foreldelse av omtvistede krav, uten at konfliktnivået trappes opp i særlig grad. Med en ettårsfrist for videre oppfølging med stevning til tingretten, gir det en reell mulighet for å få avklart omtvistede krav på prosjektnivå før saken må tas til retten.

Vi har i tidligere nyhetsbrev om dommene fra tingretten og lagmannsretten stilt spørsmål ved om ordlyden i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b inneholder et krav til slik videre oppfølging som Høyesterett nå legger til grunn. Formålet med søksmålsfristen i NS’en er jo at entreprenøren skal ta stilling til om han vil forfølge kravet rettslig. Det gjør han ved å ta ut en forliksklage. En forliksklage er første «instans» i det norske rettssystemet. Etter alminnelig språklig forståelse innebærer begrepet «iverksette» at noe må igangsettes eller påbegynnes. Vi mener derfor (fortsatt) at det mest nærliggende er å forstå denne ordlyden slik at det er tilstrekkelig å ta ut forliksklage, ettersom rettsprosessen da er «iverksatt».

Samtidig har vi stor forståelse for Høyesteretts syn om at det ut fra formålsbetraktninger bør innfortolkes et krav om at rettsprosessen må ende med et bestemt utfall, altså at den må ende med en realitetsavgjørelse. At en forliksklage innstilles fordi forliksrådet av ulike grunner anser saken uegnet for realitetsbehandling, er på sikt en lite tilfredsstillende løsning. En ettårsfrist for videre oppfølging med stevning til tingretten gir både fleksibilitet til å finne en minnelig løsning, og nødvendig «ris bak speilet» for videre fremdrift dersom kravet bare blir liggende ubehandlet mellom partene etter innstillingen i forliksrådet.

Vi nevner til slutt at lagmannsretten la til grunn at motregningsretten tapes når fristen i NS 8407 punkt 35.2 første ledd bokstav b utløper. Dette spørsmålet har Høyesterett ikke tatt stilling til, ettersom Høyesterett altså kom til at fristen ikke var oversittet.