1. Innledning
Borgarting lagmannsrett avsa 26. mars 2019 en avklarende kjennelse (sak 18-176694ASK-BORG/04) om tolkningen av Luganokonvensjonen hvor saksøker krever fullbyrdelsesdom mot saksøkte med mer enn ett påstandsgrunnlag.
Retten kom frem til at det i Luganokonvensjonens forstand var tale om ett og samme krav selv om det var påberopt flere påstandsgrunnlag. Retten kom videre til at dersom det har jurisdiksjon for et av påstandsgrunnlagene, så vil det ha jurisdiksjon også for øvrige påstandsgrunnlag.
Kjennelsen ble anket av de saksøkte, som argumenterte for at praksis fra EU-domstolen gir anvisning på motsatt løsning. Høyesterett nektet imidlertid anken fremmet (sak HR-2019-1271-U). Borgarting lagmannsretts avgjørelse må derfor anses som et uttrykk for gjeldende norsk rett.
2. Sakens bakgrunn
To investorer og kompanjonger, den ene med alminnelig verneting i Norge og den andre med alminnelig verneting i Frankrike, inngikk en rådgivningsavtale i forbindelse med utbyggingen av et større vindkraftprosjekt i Nord-Norge. Avtalen ble inngått gjennom et selskap under stiftelse som saksøker mener skulle stiftes av i fellesskap av investorene med forretningsadresse i Oslo. De to investorene skulle selv utføre rådgivningen. Kontraktsmotparten var et tysk investeringsselskap, som skulle betale et vederlag på MEUR 3,75 for rådgivningen.
Selskapet ble imidlertid ikke stiftet som forutsatt. Investoren med alminnelig verneting i Frankrike aksepterte deretter to reduksjoner av vederlaget på totalt MEUR 2. Den første reduksjonen ble gjort til tross for direkte protest fra saksøker og uten hans involvering. Den andre reduksjonen skjedde uten saksøkers kjennskap. Han tok derfor ut stevning i Oslo tingrett mot sin kompanjong og den tyske kontraktsparten. Det ble gjort gjeldende:
- Prinsipalt at saksøker må anses som direkte part i avtalen ettersom selskapet under stiftelse ikke ble etablert som forutsatt og investorene har ytt de avtalte tjenestene. Manglende betaling av halvparten av det opprinnelige avtalte vederlaget på MEUR 3,75 til saksøker utgjør dermed et kontraktsrettslig brudd. Saksøker hadde hverken kunnskap om eller aksepterte reduksjonene, og er ikke bundet av disse.
- Alternativt, for det tilfelle at saksøker ikke skulle anses som direkte part i avtalen, at de saksøkte er erstatningsansvarlig for tilsvarende beløp som følge av illojale disposisjoner. Dette bl.a. ved at saksøker ble forledet til å utføre tjenestene med en forventing om å ha krav på vederlag.
De saksøkte krevde saken avvist. Det ble hevdet at Oslo tingrett ikke hadde jurisdiksjon siden de saksøkte hadde alminnelig verneting i henholdsvis Frankrike og Tyskland. Dette ble bestridt av saksøker, som anførte følgende grunnlag for å anlegge sak ved Oslo tingrett:
- For det første den uttrykkelige vernetingsklausulen i avtalen, jf. Luganokonvensjonen art. 23,
- For det annet at saksøkers forpliktelser etter avtalen skulle oppfylles i Oslo, slik at Oslo tingrett var rett verneting for det kontraktrettslige krav, jf. Luganokonvensjonen art. 5 nr. 1, og/eller
- For det tredje at de skadevoldende handlinger hadde skjedd i Oslo slik at Oslo tingrett var rett verneting for det alternative erstatningskravet dersom retten skulle komme frem til at saksøker ikke var part til avtalen, jf. Luganokonvensjonen art. 5 nr. 3.
3. Rettens avgjørelse
Borgarting lagmannsrett viste innledningsvis til hovedregelen i Luganokonvensjonens art. 2, hvor det er fastsatt at saksøkte med alminnelig verneting i en konvensjonsstat skal saksøkes i staten hvor det har alminnelig verneting. Lagmannsretten gikk deretter over til å drøfte hvorvidt de tre ovennevnte grunnlag kunne etablere jurisdiksjon for Oslo tingrett.
Retten fant at Oslo tingrett var rett verneting for erstatningskravet i henhold til Luganokonvensjonens art. 5 nr. 3 (det tredje alternativet). Grunnlaget for dette var at de saksøktes skadevoldende handlinger hadde virkning i Oslo hvor saksøker hadde sitt kontor, at avtalen var inngått i Oslo og at saksøker utførte rådgivningstjenestene fra kontoret i Oslo.
Retten fant det ikke nødvendig å vurdere hvorvidt Oslo tingrett hadde jurisdiksjon i medhold av Luganokonvensjonens art. 23 og art. 5 nr. 1 (det første og andre alternativet). Retten mente at begge saksøkers påstandsgrunnlag (de erstatningsrettslige og kontraktsrettslige kravene) i Luganokonvensjonens forstand utgjør ett og samme krav. Retten konkluderte med at ettersom Oslo tingrett var rett verneting for å prøve ett av de to påstandsgrunnlagene, var Oslo tingrett også rett verneting for det andre. Avgjørelsen synes å ha sin rettslige begrunnelse i følgende to forhold:
- Norske prosessuelle regler vedrørende om to pretenderte krav må anses som to separate krav som står på egne ben eller om det i realiteten er tale om det samme krav (for eksempel krav om prisavslag og krav om erstatning for samme mangel), og
- Litispendens-regelen i Luganokonvensjonens art. 27, hvor det fremgår at dersom et søksmål som har samme tvistegjenstand, hviler på samme grunnlag og reises mellom de samme parter anlegges ved domstoler i ulike konvensjonsstater, skal alle andre domstoler enn den saken først er reist ved utsette forhandlingene til det er avgjort om den første domstolen er kompetent. Det ble i denne forbindelse vist til EU-domstolens sak Gubisch v. Palumbot (sak C-144/86) avsnitt 16 hvor det relevante kriteriet ble ansett å være hva som «lies at the heart of the two actions». I vår sak ble det vurdert at spørsmålet om de saksøkte uten saksøkers «medvirkning kunne avtale en reduksjon i suksesshonoraret utgjør kjernen i de grunnlagene».
De saksøkte argumenterte i sin anke til Høyesterett for at lagmannsrettens avgjørelse står i motstrid til praksis fra EU-domstolen, nærmere bestemt Kalfelis v. Schröder m.fl. (sak C-189/87) hvor EU-domstolen uttalte at en domstol som har verneting etter Luganokonvensjonen art. 5 nr. 3 basert på erstatning ikke har jurisdiksjon for krav som ikke er basert på erstatning (i den saken et krav basert på kontrakt som ble ansett omfattet av Luganokonvensjonen art. 5 nr. 1), jf. avsnitt 14-19.
Avgjørelsen avviser imidlertid ikke eksplisitt en løsning hvor ulike påstandsgrunnlag har så sterk sammenheng at de må anses å utgjøre ett og samme krav, og at etableringen av jurisdiksjon for et av påstandsgrunnlagene også etablerer jurisdiksjon for det andre. I den nevnte saken, uttrykker også EU-domstolen at en domstol i en konvensjonsstat i enkelte tilfeller kan ha jurisdiksjon for flere påstandsgrunnlag ved tilstrekkelig sammenheng mellom påstandsgrunnlagene, jf. avsnitt 11 og 20.
4. Avsluttende bemerkninger
Lagmannsrettens rasjonale, hvor norske prosessuelle regler og litispendens-regelen i Luganokonvensjonen påvirker hvordan ulike jurisdiksjonsregler i Luganokonvensjonen skal forstås innbyrdes hvor flere regler er påberopt for å få etablert verneting, må anses som en avklaring av norske domstolers jurisdiksjon etter de særlige vernetingsreglene i Luganokonvensjonen. Dommere og advokater må være seg bevisste dette ved behandlingen at tvister etter Luganokonvensjonen hvor spørsmålet om to påstandsgrunnlag er utledet av samme krav kommer på spissen.